Minneord om Michael White

Minneordene om Michael White er skrevet av Geir Lundby for publisering i "Fokus på Familen" nr. 2-2008. NFFT takker Geir Lundby og redaksjonen i "Fokus på Familien" for tillatelsen til å gjengi minneordene på NFFTs hjemmesider

Michael White er død

Lørdag 5. april om morgenen kom meldingen fra min irske venn Keith: ”Triste nyheter: Michael døde for en time siden. Det har vært en glede å bli kjent med ham og å lære av ham. Hvil i fred.”

Så begynte det å strømme inn meldinger og e-post fra hele verden, fra Australia, USA, England, Israel, Palestina, Canada, India, Danmark, Sverige, listen bare vokste – og den vokser enda. Dette løse, litt merkelige nettverket, som er knyttet sammen gjennom ett begrep; Narrativ praksis, og på grunn av ett menneske; Michael White. Dette nettverket søkte sammen i sorgen, og i felles trøst når nyheten om Michaels død ble kjent.

Nyheten kom som et sjokk, men den var likevel ikke totalt uventet. 1. april fikk mange av oss vite at han var lagt inn på sykehus i California etter et stort hjerteinfarkt, og at tilstanden var kritisk. Cindy, en felles venn, skrev:

”Jeg deltok på workshopen i San Diego denne uka. Michael hilste på Kendra og meg på mandag med store klemmer og planer om å gå og svømme sammen dagen etter. Hvis han følte seg dårlig, sa han ingenting om det. Han sa bare at han hadde lyst til å finne bassenget og slå seg sammen med oss. Mandag var en strålende dag, til og med været var perfekt. Det føltes som et friskt pust å være sammen med folk som tenkte likt. Jeg husker hvor my jeg gledet meg over å være sammen med folk som ville studere Michaels innsiktsfulle måte å samtale med folk som konsulterer oss. Han virket å ha det bra. Han var like fantastisk som alltid. Jeg tok massevis av notater, jeg hørte hele tiden noe nytt, eller noe på en annen måte.”

Michael White ble 59 år, og han gjorde de to tingene han likte best, arbeide og trene, bokstavelig talt til det siste. Hjerteinfarktet førte, så vidt vi vet, til øyeblikkelig hjernedød. Han ble holdt kunstig i live til datteren Penny rakk å reise fra Australia for å ta et siste farvel.

Med Michael Whites død har enda en av de virkelig store og betydningsfulle frontfigurene innen moderne terapihistorie gått bort. Han etterlot seg en arv til oss alle, bestående av åtte bøker og utallige artikler. Blant disse vil kanskje særlig Narrative means to therapeutic ends (1990) og Maps of Narrative Practice (2007) leve videre som grunnmuren i et helt nytt terapeutisk tenkesett. Men det er ikke noen dristig påstand at også resten av Michaels produksjon kommer til å inspirere tusenvis av terapeuter verden over i mange år framover, slik hans undervisning og skriving har inspirert og utfordret oss gjennom tre tiår allerede.

En annen, og kanskje like viktig, del av arven etter Michael, er de minnene så utrolig mange av oss sitter igjen med etter å ha fått være med på seminarer og undervisningsgrupper med ham. Det er minner om terapeutiske samtaler så fantastiske, grensesprengende og morsomme at en annen bare kan drømme om å få til noe liknende. Det er minner om teoretiske refleksjoner og poeng som snur opp ned på det meste en har tenkt tidligere, samtidig som mange har opplevd en umiddelbar gjenkjenning av typen: ”Akkurat, det er dette jeg har vært på leting etter.” Det er minner om en terapeutisk holdning, så varsom, respektfull og vennlig mot absolutt alle at du tvinges til å tenke: ”Er det mulig? Er dette noe jeg kan få til selv?” Det er minner om forståelse av moderne maktforhold i samfunnet og i det terapeutiske rommet, som ingen kan forholde seg likegyldig til. Det er minner om en terapeutisk posisjon som Michael beskrev som ”desentrert, men innflytelsesrik”, der det desentrerte handler om folks rett til å være den primære forfatteren av sin egen identitetshistorie, mens det innflytelsesrike handler om terapeutiske spørsmål som bidrar til en fortrukket historie kan fortelles. Det er minner om lekne, morsomme og dypt alvorlig eksternaliserende samtaler med barn og voksne, og ikke minst Michaels utrettelige søken etter det som var fraværende, men implisitt i det folk fortalte om. Og dette er bare noe ganske få av de minnene som strømmer på.

For Michael White var terapi aldri noe som foregikk i lukkede rom, isolert fra livet og virkeligheten utenfor. Han insisterte på at vi mennesker lever befolkede liv, og at stemmene til de viktige andre i livet måtte høres og helst bringes inn i terapirommet. Hvis det ikke lot seg gjøre måtte kanskje terapeuten bevege seg ut til de arenaene der folk lever sine liv; arbeidsplasser, skoler, lokalsamfunn og hjem. Veldig mye av det som går under samlebetegnelsen narrativ praksis er utviklet nettopp på slike arenaer. Det reflekterer et syn på terapi og menneskelige problemer som sier at Problemet er problemet, ikke personer og heller ikke forholdet mellom folk. Det reflekterer også en ide om at hvis vi som enkeltperson, familie eller et lokalsamfunn skal klare å komme gjennom vanskelige tider, så er vi alle avhengig anerkjennelse, respekt og bekreftelse fra viktige andre. Dette sier alt sammen mye om det verdigrunnlaget den narrative praksisen Michael sto i spissen for å utvikle, er bygget på. Det sier også noe om hvorfor han gjennom hele sin karriere var mer inspirert av antropologiske enn psykologiske ideer. Michael var på mange måter en antropologisk terapeut.

Det var en ting Michael White ikke likte, og det var å bli sett på eller behandlet som stjerne eller guru. Han hatet å bli plassert på et podium blant VIP folk på konferanser, eller at noen omtalte arbeidet hans i skrytende vendinger. Han måtte ofte holde foredrag for store forsamlinger, men insisterte på at han langt foretrakk å snakke med forsamlinger på ti til tretti personer, eller aller helst med familier.

Selv om Michael de siste tjue årene av sitt liv ble en internasjonalt kjent og beundret terapeut, mistet han aldri kontakten med hvor han kom fra og hvilke verdier han sto for. Han påsto alltid at han var en praktiker, og ikke en teoretiker. Teorien han ble opptatt av var med på å belyse og inspirere praksis, men det var alltid praksis som kom først. Michael var også veldig klar på at narrativ praksis ikke hadde noen egen teori. Teoretisk inspirasjon hentet han fra mange forskjellige kilder. Dette var kilder som innbyrdes sprikte i mange retninger, og som dessuten fritt kunne brukes for helt andre formål enn narrativ praksis.

Han insisterte også på at det ikke var noe spesielt vanskelig eller fantastisk med den praksisen han sto for. Etter hans egen oppfatning var det to forhold som gjorde at den kunne oppfattes slik. Det ene er at det er en motkulturell praksis; det vil si at den tenker og snakker om problemer på en annen måte enn det som er vanlig i kulturen vår, og særlig i behandlingskulturen. Det andre er at det er en praksis som utfordrer en lang rekke andre tatt for gitte ”sannheter” om psykiske lidelser og behandling. Det er med andre ord vanetenkning som gjør narrativ praksis vanskelig å tilegne seg.

Michael Whites liv besto ikke bare av skriving, terapi, undervisning og reising, selv om denne virksomheten utvilsomt tok mesteparten av hans tid de siste 35 årene. Han var gjennom hele livet usedvanlig glad i å utfolde seg fysisk. Som ung svømte, surfet og stupte han, i tillegg til å elske å spille australsk fotball (en slags blanding av rugby og amerikansk fotball). Etter diverse alvorlige skader i ryggen måtte han gi seg med fotballen, men gjennom hele livet trente han i praksis nesten hver dag; sykling, svømming eller løping. Han var fryktelig fornøyd da han for noen år siden hadde gjennomført sin første hele triatlon, i en alder av drøyt 55 år. Det er mulig at dette ble litt i meste laget, for en stund senere begynte han å merke trøbbel med hjertet for første gang. Problemene var såpass alvorlige allerede den gang at han ble fratatt flysertifikatet sitt, noe han var svært lei seg for - for Michael elsket å fly. Selv var han overbevist om hjerteproblemene ikke var noe alvorlig og at han snart ville få tilbake sertifikatet.

For meg personlig har Michael White vært min viktigste inspirasjonskilde og ledestjerne gjennom snart tjue år. Fra jeg hørte han første gang på et seminar på Gaustad, våren 1989, har det ikke gått en dag uten at det han sto for har vært med på å prege og berike livet mitt, faglig, personlig og privat. Uten hans bidrag og inspirasjon hadde jeg aldri kunnet skrive boka Historier og terapi, uten studier av Michaels arbeid hadde jeg aldri kunnet finne min egen foretrukne faglige plattform, og hadde jeg ikke selv fått anledning til å studere et år med Michael som min viktigste lærer så hadde jeg visst hva eller hvordan jeg skulle undervise.

Jeg kan ikke påstå at jeg kjente Michael veldig godt personlig, men likevel opplevde jeg at hver gang vi møttes var det som å møte igjen en kjær og savnet venn, nesten som en bror. For han var slik; utrolig varm, nær og inkluderende, og oppriktig interessert i alle han møtte. Så snart velkomstritualet med klemmer og hilsener var avsluttet, begynte Michael å stille spørsmål, om alt mulig; om arbeidet mitt, om skriving, om venner i Norge, om bikkja mi og kona mi, om padling, skiturer, sykling, om mora mi osv. Han fikk meg, og alle andre han møtte, til å føle seg helt spesielle og betydningsfulle. Han husket det som ble fortalt, og kunne referere til ting jeg hadde fortalt flere år tidligere ved nye møter.

Jeg hadde sist kontakt med Michael en drøy uke før han døde. Han tok kontakt med meg for å høre om jeg var interessert i å legge ut noe materiale på norsk om narrativ praksis, på hans nye hjemmeside. Jeg skrev tilbake at vi var i ferd med å skrive en ny bok om Narrativ praksis på norsk, og at noe materiale fra denne boka kanskje kunne brukes. Michael var entusiastisk for denne ideen, og fortalte at han selv var i gang med et nytt bokprosjekt, denne gangen om Det fraværende, men implisitte. Dette er et prosjekt som dessverre aldri vil bli fullført av ham selv. Nå er det opp til oss, de mange tusen over hele verden, som har lært og latt seg inspirere av Michael, å føre stafettpinnen videre.

Hvil i fred Michael, du har gjort nok.

Geir Lundby