Tom Andersen til minne (1936 – 2007)

Tom Andersen er ikke lenger blant oss.

Meldingen om hans plutselige dødsfall den 15. mai kom som et sjokk.

Om kvelden hadde han gått tur med hunden sin, Chico, ved sjøen i Høvåg på Sørlandet der familien har hytte, som Tom selv har bygget. Her har han falt og slått hodet slik at han døde av skadene. Det er ikke lenge siden vi gratulerte med 70 årsdagen. Han rakk så vidt å bli 71 år. Som pensjonist var han fortsatt intenst engasjert i arbeidet han har brent for hele sitt liv, og han stod midt oppe i spennende utviklingsprosjekter både i Norge og flere steder i verden. Plutselig er den varme stemmen hans taus, og pusten er stoppet.

Tom Andersen ble født 2. mai 1936. Han ble cand. med. i 1961, dro nordover i 1962, og i Nord-Norge hadde hans sitt virke resten av livet. I 1978 tok han doktorgrad og ble professor i sosialpsykiatri i Tromsø i 1981.

Tom oppsøkte mennesker der de er, både ved å reise og ved å lytte. Hele verden var hans arbeidsfelt, og alle som møtte ham, ble berørt av hans sterke og milde tilstedeværelse. Skrive gjorde han helst først når han ble bedt om det. Likevel publiserte han en god del. Særlig er det mange som er blitt oppmuntret gjennom forord han skrev i andres bøker og artikler. Tom var bemerkelsesverdig i sin evne til å skape samarbeid blant flere, til selv å være i bakgrunnen, men merkbart til stede. Karakteristisk var det at han omtrent alltid sa ja når han ble bedt om å komme eller gjøre noe, og svært ofte bad han om å få ha med seg noen flere, noen han ønsket skulle delta i samtaler. I møter og samtaler ligger håpet. Når vi lytter, leter etter ord og formulerer oss, både informerer og former vi oss selv, slik at vi kan se det vi ser, høre det vi hører og bevege oss videre i livet. Slik kunne han med enkle ord formidle noe av det kompliserte ved å være menneske i de små og store verdener vi lever i. Inspirasjon fra filosofer som Mikhail Bakhtin og Ludwig Wittgenstein kunne han melodisk omsette til avgjørende innsikter for mennesker i vanskelige livssituasjoner og til etiske holdninger i en usolidarisk verden. ”Se! Ikke tenk!” var en av disse imperativer han gjerne fremholdt på sin ikke-instrumentelle måte.

Derfor; lytt og se det som sies. Der er svarene, og spørsmålene, sa Tom.

Artikkelen i ”Family Process” i 1987 og senere boken med samme navn, ”The Reflecting Team: Dialogues and Dialogues About the Dialogues” (Norton, New York, 1991), representerte et vendepunkt for familieterapeutiske holdninger, og boken er utkommet på mer enn 10 språk. Siden har hans tenkning og praksis spredt seg til store deler av verden, langt utover vårt fagfelt, og den reflekterende posisjonen og mange av de begrepene han skapte er nå blitt en naturlig del av språket vårt. Det siste året kom det ut to nye bøker som markerte nettopp denne betydningen. Vi nevner dem fordi de var en hyllest til Tom, hans tenkning og innflytelse, som vi er takknemlige for at han fikk med seg: ”Reflekterende processer i praksis. Klientsamtaler, veiledning, konsultasjon og forskning” (Universitetsforlaget Oslo 2006. Helge Eliassen och Jaakko Seikkula, red) og “Innovations in the Reflecting Process” (Karnac Books 2007. Harlene Anderson and Per Jensen, ed.). Det var hans egen måte å møte andre mennesker på, som er kommet til å representere et helt nytt faglig perspektiv. Han har reformert våre tanker og vår praksis om refleksjon som fenomen og som bevegende element, fysisk og psykisk.

I sistnevne bok har Anna Margrete Flåm et dikt til Tom som med få ord viser spennet mellom hans personlige og globale solidaritet:

Living at 70 in 2006

Guantanamo
If you look into that word,
what do you see?
If that word had a face,
how would it look like?
If many faces…
If those faces could speak,
what sounds could you hear?
Would there be any voices to be heard?
If your body sensed these voices,
what could it tell?
Would it tell any words that you know?
If you look into these words,
what do you see?
Do you see any ways to go on?

For ”all verden” ble han altså kjent som grunnleggeren av det reflekterende team - og som forfatter og foreleser. For oss er han best kjent som mennesket Tom; en av Norsk forening for familieterapis (NFFT) grunnleggere og en av våre mest lojale og engasjerte frontfigurer, både som støttespiller og som utfordrer. Han var i vår midte som det tuntreet dronning Ragnhild drømte om: ”… det var mange store greiner på treet, noen langt oppe og noen langt nede, og greinene var så store at hun syntes de bredde seg over hele Norge og enda lenger”.

Dette treet hadde røttene dypt plantet i humanisme og menneskets verdighet og med skjelvende løvverk i kronen. Det var et stille sus i de greinene, de mange indre dialoger, fra stemmer og taushet fra hele verden.

de greinene, de mange indre dialoger, fra stemmer og taushet fra hele verden.

I NFFT var han sist til stede, som alltid i 24 år, på vår årskonferanse og generalforsamling på Vettre i februar. Der var han alltid tydelig og varmt nærværende i det han selv definerte som sitt viktigste faglige hjem, sin familie. Derfor kunne han også være en pådriver, en vekker, en uro som ville hjelpe oss til å se utover vår egen behagelige sfære, både inn i oss selv og ut i verden, til oppleve oss som medlevere i et globalt fellesskap. Han ville utvide rammene for hva som er en interesseforening og var uopphørlig trofast til denne ideen og virksomheten. Han så NFFT som en brobygger, slik han selv var, over store avstander. Han befant seg midt i utkanten.

Tom var alltid en medarbeider for oss, aldri en motarbeider, eller en ”motearbeider”.

Ett av mange eksempler på Toms generøsitet var da NFFT ønsket å arrangere Verdenskongress, men ikke hadde startkapital. Da reiste Tom seg på Generalforsamlingen og tilbød seg å holde et gratisseminar. Det ble det første Førjulseminaret i Gamle Logen i Oslo, som i år har 10 års jubileum.

Tom slapp ikke mange inn på seg. Hans tid var til for andre, sa han. I kondolanseprotokollen på NFFTs hjemmesider ser vi det vi har visst; kjærligheten til Tom strømmer inn fra hele verden. Nær 100 hilsener fra mange land skildrer sterke og varme møter med Tom. I tillegg til at de viser hans betydning for utvikling av fag og profesjon, er det de nære møter med mennesket Tom som beskrives konkret og sanselig; øynene hans, stemmen, de varme hendene, musikken og ordene.

”Therapy is being with others”, sa han, og videre: ”Vi blir det vi blir når, vi uttrykker det vi uttrykker”. Gjennom de mange tanker og ord som vi fortsetter å uttrykke om Tom, vil hans påvirkning på vår utvikling fortsatt være sterk. NFFT vil ta godt vare på den humanistiske inspirasjonen fra Tom til å gå videre, til å dra dit noen trenger oss og hjelpe dem til å hjelpe hverandre.

Våre tanker går til Toms familie, til hans hustru Anne, deres barn Siri, Sjur, Simen og Sille, og deres barnebarn.

For styret i Norsk forening for familieterapi og redaksjonen i Metaforum,

Hans Chr. Michaelsen